Novelle: 14 år.

Jeg våkner brått og ser rett inn i veggen. Dyna er god og varm og det første jeg tenker er at jeg har bursdag idag. Idag blir jeg endelig 14 år.
Drar med meg dyna og snur meg rundt i senga og der sitter det en mann som sier god morgen, og gratulerer med dagen.
Jeg sukker tungt inn meg og sier takk. Han skjønner at jeg er trist og forteller meg at det vil ordne seg, at dette går bra. Han reiser seg opp, går mot vinduet og trekker opp gardinene. Der er det gitter forann vinduene, hvitt gitter så det synes ikke så godt.
Setter meg opp i senga og kjenner den kalde jernstangen fra senga, en gammel og faktisk litt rustet seng og tenker at jeg må ha en røyk.
Dette blir ingen vanlig bursdag tenker jeg, og vil helst fortrenge hele dagen.

Jeg forteller til sykepleiern at jeg trenger å ta meg en røyk og han sier jeg får lov. Jeg tar steget ut fra rommet og ser bortover den lange gangen. Langt borte i gangen går det en jente til, hun er kanskje 19 år så hun er noe eldre enn meg. Jeg la merke til henne igår og prøvde å smile til henne, men jeg fikk ingen respons. Kanskje hun ikke liker meg?
Den røyken vil jeg uansett ha og går bortover for å finne røykerommet. Der sitter det allerede 4-5 mennesker og alle er menn. Jeg vurderer om jeg tørr å gå inn, men har så lyst på denne røyken at jeg gjør det.
Velger en mørkebrun skinnstol som står litt for seg selv, setter meg forsiktig ned og tenner sigaretten.

Rett over meg sitter det en mann med halvlangt fett og mørkt hår med arr i ansiktet. Men ser at det er ikke bare i ansiktet han har arr. Han ser på meg og drar opp armene på genseren sin. Armene hans er fulle av blodfylte kutt. Blodet hadde tørket, men det såg veldig ferskt ut. Han spør meg om jeg har kuttet meg noen gang og sier til meg at jeg må aldri finne på å kutte meg opp, for det var vondt og ikke noe pent når man ble voksen.
Jeg sier forsiktig til han at jeg bare har prøvd å rispe meg opp litt og lover han å aldri dra en kniv over huden.
Når jeg går tilbake til rommet mitt så kommer det en sykepleier etter meg med ett brett mat. Hun spør om jeg vil ha frokost og setter brettet på bordet. Hun vil gjerne snakke litt om hvor jeg er og hvorfor.
Hun, som flere sykepleiere, forteller meg kort om at jeg befinner meg på Akuttmottak for psykiske lidelser og at mottaket er egentlig ment for voksne mennesker. Jeg spør henne om hvorfor lille meg er der, og da forteller hun meg at dem hadde ingen andre steder å plassere meg. Så spør hun meg om jeg trenger å snakke om hvordan jeg kom dit. Hun virker utrolig koslig og jeg kjenner jeg kan åpne meg for henne. Hva taper jeg uansett på å tømme skuldrene for noen kg uansett og forteller henne hva som skjedde for fire dager siden.

Jeg satt på soverommet, og hadde i to uker i strekk ikke orket å gå på skolen. Jeg bare klarte ikke ikke å få meg selv til å dra til ett sted der jeg overhode ikke følte meg velkommen. Der en lærer står å sier ufine ting forann hele klassen om og til meg, og noen elever bare kunne komme bort til meg kun for å si hvor fæl jeg var, eller at jeg var en hore. Det har vært mye problemer med skole og det var ikke første gangen jeg ikke gikk på skolen. Men alt til sin grunn.
Det var helg og jeg låste meg ut fra rommet og skulle møte min beste veninne. Sminket meg, så jeg var litt frem og tilbake fra rommet mitt og badet, men da jeg skulle hente vesken min på rommet så står det plutslig noen i døra mi. Det er en dame fra barnevernet og bak seg har hun en politimann. Hun kom inn på rommet og politimannen stiller seg i døra.

 

Hun setter seg ned på sengekanten og ba meg sette meg ned. Jeg ser jo at politimannen er så stor at jeg kommer meg ikke ut, så jeg måtte bare sette meg ned og høre på hva hun hadde å si.Så sa hun til meg at jeg måtte ikke bli skremt over at hun hadde med seg politi, men hun var redd for at jeg ville rømme eller slå meg vrang og måtte ha med noen som kunne passe på. Kjente klumpen langt ned i magen og lurer veldig på hvorfor dem var her. Jeg skjønte jo med en gang at dette ikke kunne være ett vanlig besøk. Jeg spurte henne rett ut om hvorfor hun var hos meg og da sier hun at hun er der for å hente meg. Jeg skulle på sykehus, sa hun. Jeg svarer henne at jeg var ikke syk. Hun fortsetter med at det var ikke ett vanlig sykehus for mennesker som feks brekker foten, men ett sykehus for mennesker med psykiske lidelser, problemer med følelsene sine sa hun faktisk.

Jeg sa til henne at jeg hadde ikke så store problemer med følelsene mine at dem trengte å gjøre dette. Så så hun på meg og sier at folk rundt meg er sliten, og trenger en pause fra meg. Det beste var om jeg bare ble med henne frivillig i sivilbilen, så skulle vi sammen med politimannen kjøre nesten 3 timer med bil for å komme til dette sykehuset.Hun går på kjøkkenet og snakker med mamma, mens politimannen står å passer på at jeg ikke rømmer. Han spurte om han kunne tenne en røyk mens han ventet.
Verden min raste sammen og jeg følte meg svak og hjelpesløs. Jeg ringte søsteren min som bodde noen timer unna meg og sa at nå kom dem for å ta meg men at jeg måtte legge på for dem sa vi måtte dra med en gang. Damen fra barnevernet kom inn igjen på rommet og sier at det er på tide å dra. Jeg reiste meg og gikk ut mot utgangsdøra. Der stod mamma med en bag hun har pakket til meg og ønsket meg god tur og sa det ordner seg. Hun så helt fortapt ut. Sint og frustrert tok jeg bagen og gikk ut døra med tårene trillende.

 

Jeg ser bort på sykepleieren jeg snakker med og jeg må rett og slett bare gråte. Det er sårt, vondt og bare 4 dager siden.Hun stryker meg på ryggen og jeg ser at hun føler med meg.  Hun sier at idag kommer legen, kanskje han kan få meg ut herifra. Så kommer enda en sykepleier og hun har med noe som kom i posten. En gave, bursdagsgave. Hun sier at hun måtte åpne på forhånd for å sjekke at gaven ikke innholdt noe farlig, og jeg kan ikke fatte at hun tror ei jente som meg på akuratt 14 år ville fått en pakke som innholdt noe farlig. Jeg er jo bare en vanlig jente. Ufarlig. Jeg får bare prøve å se bort ifra hva dem tror om meg, det har jeg jo allerede lært meg. Jeg åpner pakken og ser på kortet for å se hvem det er fra. Det er fra bestemor og bestefar. Bestemor skriver at hun skjønner at jeg har det vondt nå, og at hun håper jeg vil få det bedre. Så skriver hun at dem venter på meg der hjemme. Ikke minst, at dem er glad i meg. Jeg kjenner at kortet i seg selv er jo en gave nok, for nå ble jeg glad. Glad i deg er de beste ordne jeg kunne fått nå.
Med godt mot går jeg ut for litt frisk luft, sammen med en sykepleier. En gang iløpet av dagen får man lov til å slå på telefonen sin for å sjekke meldinger og jeg håpet det var ett par gratulasjonsmeldinger når jeg skrudde den på.
Så piper den, ikke bare en gang, men minst 15. Gratulasjonsmeldinger fra mamma, søsken, besteveninnen min, pappa og noen flere.
Jeg kjenner at jeg blir litt glad inni meg, selv om når jeg ser rundt meg så vet jeg at jeg aldri vil få tilbake 14 årsdagen min. Dette vil aldri bli en bra dag.
Jeg sitter å venter og tripper på pappa som skal komme, og jeg ser han kommer gående fra vinduet. Hvilken lettelse å se ett kjent ansikt.
Han spør om tillatelse til å ta meg med på andre enden av bygget for å spille biljard, og jeg må innrømme at det er virkelig fantastisk med ett lite pusterom fra hvite vegger og mennesker som vugger frem og tilbake på røykerommet.Pappa ser på meg og sier at dette er galskap og han lover å hjelpe meg vekk fra her. Hadde han kunnet hadde han tatt meg med der vi stod, det er jo en liten trøst bare det.

Da pappa dro, kom legen inn døra på rommet jeg hadde fått utdelt. Han har ingen koslig nyheter å dele med meg, og sier at jeg kan ikke dra med de første dagene for de vet ikke hva de skal gjøre med meg. Jeg sier jeg gjerne vil dra hjem igjen, men han ser bare på meg og sier han det er ikke mulig å få til.
Jeg kjenner hele meg synker, og jeg har aldri følt meg så hjelpesløs og ensom. Legen sier han må gå til neste pasient og jeg blir sittende alene og ser ut vinduet. Det har like mye gitter forann det som idagtidlig, eneste forskjellen er at jeg ser det mye bedre siden det er mørkt ute.
En mann kommer inn på rommet og håndhilser på meg, han sier han skal sitte å passe på meg inatt så jeg ikke gjør noe galt og at jeg kunne late som han ikke var der.
Jeg ser på han og spørr hvordan jeg kan overse han, og han har ikke store svaret til meg.
Han setter seg forsiktig ned i enden av rommet og sier ikke ett ord.
Hva er vits med å være våken? Så jeg legger meg under dyna. Med store deler av klærne på, akuratt som de andre nettene.
Jeg trekker dyna godt over meg, lukker øynene og har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Jeg har ikke skrevet noe annet enn på facebook og lignende på sikkert 10 år og det kjennes, men er veldig glad for tilbakemelding. Takk for at du tok deg tid til å lese!!
Hva syns dere om tema, novellen? Ville dere hatt en fortsettelse feks? Del 2?
Konstruktiv kritikk mottas med takk 🙂

 

– Monica

© Copyright Fotograf Monica Haugen © Fotograf i Hamar – - Designed by Pexeto